TEKST Emma Gerritsen
FOTO privat

Artikkelen er først publisert i Bygdeungdommen 2018. Informasjonen er nesten et år gammelt og mye har endret seg. Essensen går imidlertid ikke ut på dato og innholdet er ennå svært relevant. 

Kathrine har engasjert seg i landbruksspørsmål i et par år nå. 26-åringen skriver en master i sosiologi relatert til temaet og er aktiv i tre organisasjoner som jobber med jordbruk, blant annet er hun en tidligere ansatt i Norges Bygdeungdomslag. I dag jobber hun i Økologisk Norge ved siden av studiene, som prosjektkoordinator for ØKUKA, en årlig nasjonal feiring av økologi, som finner sted en uke i september. 

– Å få fersk fettrik fløte laget på fjellgress i morgenkaffen er nesten i seg selv god nok grunn til å være budeie, sier hun smilende, – Det samme er synet av kyr som drikker fra fjellvann og spiser grønt proteinrikt gras i morgendisen, og kondisen som blir adskillig bedre etter å ha hentet inn kyrne før melking hver morgen og kveld. 

Viktig å holde liv i kulturarven

Det er ikke kun idyll som fikk henne til seters i sommer, hun ville bidra til å holde liv i stølsdrift. Støl er synonymt med seter og er et utmarksområde der det er store beite- og slåttearealer. Her holder buskapen til gjennom sommeren under tilsyn av folk. På denne måten optimaliseres beite- og fôrressursene. Kråkeroe-staulen i Seljord kommune i Telemark er et eksempel på dette. Familien Nordstoga-Aasen som driver staulen, som det heter på dialekt, ble spart for tre måneder med vinterfôr, ettersom dyrene gresser i utmarka i flere måneder. Den historisk viktige og utbredte seterdriften er i dag kun en marginal del av norsk jordbruk. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde i 1959 nærmere 14 000 jordbruksbedrifter egen seter som var i bruk, i 2011 var antallet kun 1500. Produksjonsøkning og stadige krav til effektivisering gjør det vanskelig og lite attraktivt å reise med dyrene til seters om sommeren. 

Selvsagt er tørka utfordrende selv om man er til seters, men å se brunsvidde beiter nede i bygda og ubrukte grønne grasområder i fjellet fikk meg til å tenke at vi gjør noe veldig galt. 

– Dessverre har jordbrukspolitikken og forbrukernes krav til billig mat satt skikkelig fart i nedbygginga av fjellandbruket. I Sveits og Østerrike ser du en helt annen satsing. Der er fjellandbruket levende og de lokale fortellingstradisjonene står sterkt. Her hjemme holder det på å dø ut, forteller Kathrine. Hun er imponert over kunnskapen til familien på staulen, og suget til seg alt hun orket og maktet. Blant annet har hun fått innsikt i hvordan man lager knåost, en lokal og tradisjonsrik stølsost, og mobilen hennes er fylt med bilder av planter som vokser der kyrene beiter og dermed vedlikeholder kulturlandskapet. – Mange kulturplanter er avhengig av beiting. Hvorfor skal vi kjøpe salat fra Spania når vi kan plukke spiselige norske planter med samme bruksområde i fjellheimen? Hvorfor spise sveitserost når vi kan spise norske oster, og samtidig bidra til å holde liv i våre ystetradisjoner? undrer hun. 

Norsk Landbrukssamvirke uttalte tidligere i sommer at det å la ressursene i utmarka stå ubrukt kan karakteriseres som matsvinn. I et land med mye fjell og skog har disse arealene historisk vært en selvsagt del av jordbruket. – Flere steder i Norge var utmarka nødvendig for at buskapen skulle overleve vinteren. I dag klarer vi oss fordi vi importerer fôr. Skal vi bli flere bønder og mer selvstendige i fôrforsyningen er seterdrift nøkkelen, mener den ferske budeia. Hun er bitt av basillen etter å ha tilbrakt til sammen tre uker til fjells med 13 kyr, fire kviger, 15 kalver og tre griser. Etter hjemkomst i storbyen drar hun tilbake til seters når hun kan, før buskapen flyttes til gården for vinteren.    

En del av kretsløpet

Familien på Kråkeroe-staulen har bevisst valgt å satse på gårdsdrift på fulltid og seterdrift om sommeren. De vil ikke utvide buskapen mer enn de klarer å håndtere på stølen; fra oppmerksomhet til volumproduksjon, kvalitet, foredling og salg. De rundt tretti dyrene av rasen Norsk rødt fe (NRF) og Telemarksfe, gjør plass til et bugnende mangfold av planter, fugleliv og insekter som er helt avhengig av beitet mark. - Det mest fantastiske er å være vitne til samspillet mellom dyr, mennesker og natur. Vi produserer ikke bare mat på stølen, men liv på bakken og i lufta, og ikke minst opplevelser for alle som kommer innom. Turister har stor betalingsvilje når de får historien om maten med på kjøpet. Våre produkter konkurrerer ikke på pris, men på smak, kvalitet, historier og opplevelser. Det er verdt all søvnmangel og harde tak, sier Kathrine entusiastisk.
For det er ikke bare bonderomantikk å være budeie, men hardt arbeid fra morgen til kveld. Etter hjemkomst kollapset hun i sofaen og sov i to dager i strekk. Det var riktignok et nachspiel som bidro ytterligere til tilstanden. 

Tørkekrise i landbruks-Norge

Regnet som ikke kom førte til enorme inntektstap i Landbruks-Norge, og tunge dager for bøndene. Flere har måttet sende dyr til slakt før tida, fôrmangel til over 12 000 dyr og sviktende avlinger er en realitet. Kornbøndene rundt Oslo får i gjennomsnitt inn halv avling, som ikke engang dekker utgiftene til gårdsdriften. Det estimeres at bøndene har tapt 5 til 6 milliarder kroner på sommerværets utfordringer. Kathrine merket ikke mye til tørketiden, og befant seg i et frodig paradis i forhold. – Vi var nok ekstra heldig her fordi kyrne kunne drikke fra fjellvannet om bekkene tørket ut, og takket være bjørkeskogen tørket ikke beitene ut like fort som mange andre steder. Jeg må innrømme at jeg blir litt irritert når jeg hører om fôrmangel, og ser mange frodige stølsvoller stå ubrukt hver eneste dag. Samtidig blir jeg litt håpefull, kanskje tørken gjør det attraktivt å få fart på seterdrift igjen? Selvsagt er tørka utfordrende også på setra, men å se brunsvidde beiter i bygda og ubrukte grønne gressområder i fjellet fikk meg til å tenke at vi gjør noe veldig galt, avslutter Kathrine tankefullt. 

Overbevist om at en av nøklene til et bærekraftig landbruk ligger i stølsdrift, og med sommerens erfaringer friskt i minnet, vil hun fortsette å være budeie i tiden fremover. 

Om Kråkeroe-Staulen

Ligger nord i Seljord Kommune i Telemark, 930 m.o.h. 
I 2000 år har det vært gårdsdrift her. 
I år bestod buskapen av 13 kyr, fire kviger, 15 kalver og tre griser. Sistnevnte fikk rester fra smør- og osteproduksjonen. 
Stølen driftes av familien Nordstoga-Aasen, som siden 1978 har holdt til her. 
I 2007 ble det bygd nytt meieri med melkestall. 
Folk og fe flytter opp i månedsskiftet juni/juli og sesongen varer fram til Dyrsku'n, andre helgen i september. 
Knåost, smør og rømme lages og selges fra stølen. 

Om Kathrine Kinn

Kathrine er 26 år og kommer fra Lørenskog i Akershus. For tiden er hun masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun er også ansatt i organisasjonen Økologisk Norge som prosjektleder for ØKOUKA. De siste par årene har hun interessert seg især for landbruksspørsmål og har verv som organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Hun sitter også i arbeidsutvalget i Alliansen ny landbrukspolitikk. Mye har endret seg siden artikkelen ble skrevet, og i dag er Kathrine budeie på heltid. Hun fant seg en odelsgutt med seter og bor nå på en gård i Telemark sammen med kjæresten.