Tekst: Tora Voll Dombu, styreleder i Norges Bygdeungdomslag
Foto: Norges Bygdeungdomslag
Denne kommentaren er publisert i Nationen, 03.12.2018 

Michael Brøndbo skriver i Nationen 29. november at en mer vital distriktspolitikk krever at folk ikke bare skal drømme om livet på landet, men at man også faktisk skal kunne leve der.
Trygt plassert i hovedstaden og langt fra hjemstedet mitt, Meldal, er jeg et resultat av samfunnsutviklinga: Jeg har hatt de samme mulighetene til å ta utdanning som alle andre som har vokst opp i Norge.

Når din egen sosiale mobilitet - det faktum at du som bygdeungdom kan flytte hvor du vil for å bli akkurat det du vil - står i veien for at du kan bo, jobbe og leve der du vil, har vi et stort problem. Mobiliteten står i veien for nettopp mobiliteten. Jeg og mange med meg fra Bygde-Norge er i ferd med å utdanne oss vekk fra et liv på våre egne hjemsteder og i andre bygder. Vi kan alltids bo der. Men vi skal kunne leve der også. Er mange norske småsamfunn egentlig i ferd med å bli et sted der ingen skulle tru at noen kunne få seg en jobb?

Relevant arbeid

Svært mange norske distriktskommuner har flere kvinner enn menn med høyere utdanning. Denne utviklinga kommer til å fortsette, hvis vi ser på statistikk over kjønnsfordeling i høyere utdanning. En større andel av jenter vokst opp på bygda enn i byene tar i dag høyere utdanning. Dette er betegnet av Kåre Heggen som utkantjentenes stille revolusjon. Hvis arbeids- og næringslivet i distriktene ikke har rom for disse høyt utdannede damene, finner de seg jobb i byen. Det er et tap for næringslivet og for de små lokalsamfunnene, og det er heller ikke til å stikke under en stol at det foreløpig er bare kvinner som kan føde nye innbyggere. Man skal likevel passe seg for å ønske flere kvinnelige tilflyttere kun fordi det er mange ungkarer på bygda sårt hadde trengt en dame og familie. Det blir gjennomskua.

Det må legges til rette for næringslivet. Jobb er førsteprioritet, og både far og mor skal ha en relevant og spennende jobb. Se til Hallingdal, hvor flere kommuner gikk sammen og opprettet ei stilling for å få ernæringsfysiologen Synne hjem igjen sammen med familien. Alt kan ikke skreddersys for alle, men litt fleksibilitet kan utgjøre forskjellen. Der drømmejobben ikke finnes bør den kunne skapes. For når de mest ivrige har behov for hjelp på veien, hva med de nølende, tvilende? De som godt kunne tenkt seg et liv på bygda, men som ikke tør å satse uten at jobben er på plass?

Mangfold er viktig

Kommunene i Norge har en tendens til å satse litt for mye på at det er barnefamilier med røtter i bygda som skal lokkes hjem igjen, og litt for lite på single, barnløse, godt voksne, innvandrere eller andre grupper som også kan og vil bidra i lokalsamfunnet (forskning gjort av Gro Marit Grimsrud og Marit Aure i 2013 på oppdrag fra Distriktssenteret). En slik prioritering av hvem man helst vil ha til å flytte dit speiles i boligpolitikken. Ulike livsfaser krever ulike boliger, og det er ikke alle som synes at en byggeklar tomt er drømmen. Det trengs både små og store leiligheter, slik at også de unge og voksne single og familier uten mange barn slipper å måtte kjøpe eller bygge seg et hus før de er helt på plass. Sjøl om vi i Norge synes det er fint å eie sin egen bolig, er det mange som av ulike årsaker ikke kan det, så det bør også finnes et utleiemarked. Når du satser på en målgruppe primært går du glipp av alle andre målgrupper. Ingen småkommuner tjener på å satse på en homogen gruppe, for samfunnet er tross alt en smeltedigel av alle mulige konstellasjoner og sammensetninger av mennesker. Dette bør distriktene ta innover seg og kunne gjenspeile.

Leve lokalsamfunnet

Når jobben er på plass og leiligheta er leid, kommer alt det andre folk ønsker seg i livet. Unge mennesker bryr seg ikke særlig om rådhuset, og kommuniserer med det offentlige på Internett. Vi bryr oss derimot om nærhet til tjenester, som barnehage og bibliotek. Det er viktigere enn teknisk etat og servicekontor. Sosiale møteplasser, fellesskap og tilhørighet er viktig, og det kan like gjerne frivillige organisasjoner, venner, eller andre ordne. Norske kommuner kan kanskje litt oftere tenke "drit i kommunen, leve lokalsamfunnet". Det er der livene leves. Kommunegrenser har bare indirekte betydning for folks liv, og forholdet til lokalsamfunnet er viktigere enn forholdet til kommunen.

Ikke råd til å miste

Distrikts-Norge har ikke råd til å ikke ta vare på ungdommen. Det inntrykket man har av hjemstedet når man flytter ut, blir værende. Bygde-Norge kan ikke reddes av idealister som drømmer om det lykkelige livet på landet, selv om disse også er viktige. Hvis bare noen flere av de som har vokst opp på bygda ser på hjemstedet som et reelt alternativ når de skal velge bosted, har vi kommet langt. Hvis flere asfalttrøtte fjes ser til distriktene, og får øye på attraktive arbeidsplasser og boliger tilpasset sitt behov, har vi kommet enda lenger.

Se muligheter

Et steds identitet kan skapes. Voss og Sogndal var ikke kjent som steder for bratt friluftsliv og attraktivt for unge eventyrere før noen bestemte seg for at det skulle være sånn. Træna var ikke et sted hvor alt er mulig og med Norges mest spektakulære festival før noen ordna det og fortalte det videre. Alle norske bygder kan ikke være Træna, Sogndal eller Voss. Alle norske bygder kan ikke være den aller beste på å snu negativ befolkningsutvikling og forgubbing. Men alle kan gjøre litt mer.