Tekst og Foto: Emma Gerritsen

Det er midt i fellesferien når det Landsstevne i Norges Bygdeungdomslag (NBU) braker løs med bandet Torgeir & Kjendisene. Bygdefestivalen har vært en sentral begivenhet enda lenger enn fra organisasjonens spede begynnelse i 1946. Den går på rundgang, hvert år er det et nytt fylke som huser arrangementet. I år er 1 500 dekar ved landbruksskolen i Kalnes, Østfold, viet til begivenheten. Av de rundt 900 festivalene som finner sted på norsk jord, er Landsstevnet helt unik, i følge arrangørene. 

– Landsstevnet skiller seg ut ved at vi har konkurranser, populært kalt tevlinger, gårdsbesøk og andre aktiviteter på dagtid. På kvelden er det konserter, sier festivalens kulturleder Elias Bye. Han har booket navn som The Baseballs og CLMD, og så klart Staysman & Lazz, et fast innslag de siste fem årene. Selv mener han at tevlingene kanskje er et større trekkplaster enn konsertene. Han har selv tevlet mye før, i år har han ikke tid til den slags, da han er sentral i vertsteamet.  

Festivalgjengangere

Det freser i grillen og damper av vaffeljernet. Gamle travere er samlet under en skyfri himmel. Én har pyntet seg med en fargerik paraplyhatt, en annen har kledd seg ut som en olding med et kateter hengende fra bukselomma. Akevitt av beste sort blir sendt rundt. De fleste her har vært på minst fem landsstevner, og flere har tiårsjubileum i år. Sentrale personer i Norges Bygdeungdomslag er blant dem som har deltatt ofte. Styreleder, Tora Voll Dombu, er kun ett år unna milepælen på ti år, mens generalsekretær Marte Gjestvang Olimb, alt har passert den for tre somre siden. Nå skåler de med både gamle og nye venner, som trekkes mot «pølse i vaffel». 

For mange er bygdefestivalen en tradisjon de år etter år deltar på. Kulturleder Elias forsøker seg på en forklaring av fenomenet. 

– Du må være medlem av NBU for å delta. Folk er derfor kanskje mer knyttet til hverandre enn på andre festivaler. De er blant kjentfolk og venner fra den andre siden av landet som de ikke har sett siden fjorårets stevne. Også lokallagene blir bedre kjent med andre lag i samme fylke, og knytter tettere bånd. Leirene er delt inn etter regioner og legger dermed til rette for det. Det er nok organisasjonsbyggende tanker bak oppbygningen, sier han. 

–  Selv holder jeg meg til Landsstevnet som sommerens festival. Gjengen min hjemmefra har gjort det lenge, og det har fungert veldig bra for oss. 

I år er det over 1900 bygdeungdommer som tar turen, noe færre enn i fjor. Antall besøkende henger naturlig nok sammen med den fluktuerende medlemsmassen, som ved utgangen av i fjor var på 7348 personer. 

Stihl-cup er i gang. Motorsagene freser. Foto Emma Gerritsen

Frivillighets-Norge lever  

Du kan si hva du vil om at dugnadsånden forsvinner fra den norske folkesjela, men her eksisterer den i beste velgående. Landsstevnet er nesten utelukkende basert på dugnadstimer. – Vi er opp i imponerende 15 000 timer, sier stevnesjef Trond Martin Wiersholm, – vi har stått på i to år for å få det til. Den siste uka har vi vært rundt førti på det meste for å bygge opp leiren, sier han før ringelyden av telefonen avbryter samtalen. Han er nødt til å gå, nestleder Martha Krog stepper inn. Hun har vært med i NBU siden 2007 og har vært tillitsvalgt i lokallaget, på fylkesplan og sittet i sentralstyret som organisatorisk nestleder. – Da stafettpinnen gikk til Østfold BU om å organisere stevnet, måtte jeg jo nesten takke ja til tilbud om vervet, sier Martha. Hun er fornøyd med avgjørelsen. – Når så mange gode krefter er i sving, ingen mister huet fordi ting blir hektisk og deltakerne ser ut til å kose seg, er det virkelig stor stas å være nestleder! 

– Grunnen til at folk kommer på Landsstevnet hvert år og blir med å arrangere når det er hjemfylkets tur, er eierskap, mener Martha, – Når folk føler eierskap, tar de ansvar. Nesten alle som jobber dugnad fra Østfold i år, er på Landsstevnet hvert år. Nå er det vår tur til å legge ned en innsats, neste år kan vi slappe av igjen.
Bygdefestivalen er rigget i stand av ungdommer for ungdommer. De vil gjerne skape den beste festivalen av dem alle. Kanskje er det et snev av konkurranseinstinkt inni bildet her også? Ungdommene konkurrerer på alle plan, samtidig som det eksisterer en egalitet.

– Du trenger ikke å kjenne noen før du kommer hit, for når du drar herfra igjen har du fått ti nye venner, minst. Alle er velkomne her og du blir tatt imot med åpne armer, sier deltaker Elise Svalheim fra Hamar. Hun sitter på en trebenk utenfor storteltet sammen med folk hun møtte i fjor, og har holdt kontakt med siden. Dette er hennes andre Landsstevne, og er ikke i tvil om hva hun skal bruke uke 29 neste år til.

Mye til felles

– De fleste som kommer hit er fra bygda og mange er bosatt i distriktene. NBU er ikke en ren bondeorganisasjon, men det er mange av medlemmene våre som er tilknyttet landbruket. De finner likesinnede her, sier Martha, som selv er fra gård og bor på gården til sin samboer. Selv er hun utdannet jurist og jobber i Oslo kommune.

Elias bekrefter hennes resonnement. – Jeg hadde ansvar for å arrangere gårdsbesøk, og la inn en visitt til Nortura og Felleskjøpet sine anlegg, både fordi de er blant våre sponsorer og fordi anleggene i Østfold er utrolig store og fine. Deltakerne var utrolig interesserte, de utveksler erfaringer, spurte og grov. Det var vanskelig å dra dem med derfra igjen, sier han leende. 

– Vi driver jo med mye smalt her, som Norgesmesterskap i spekematanretning, motorsag og eksteriørbedømming av diverse dyr. Disse sære grenene og gleden av å konkurrere, er fellesnevneren som knytter mange av deltakerne sammen, sier han. 

Her tevles det i spekematanretning. Foto: Emma Gerritsen

Kreative konkurrenter

Tevlinger har hatt en sentral plass i organisasjonen siden etableringen. På femtitallet var hovedmålet opplæring i landbruk og husstell. Nå har nye tevlinger kommet til, flere er preget av underholdning. Hele 40 Norges- og NBU-mestere kåres i løpet av et år, mange av de på Landsstevnet. 

Det er onsdag. I Kalneshallen har spekematanrettere tatt på seg en uniform, bestående av et forkle og skyggelue fra Nortura. Råvarene står klart på bordet. En drøy time senere er hele 23 spekematfat nydelig dekorert. Duften av salt kjøtt og frukt får magen til å rumle. 

Spekematanretning har lang tradisjon i organisasjonen og samfunnet forøvrig. For utenforstående er dette kanskje uvant, men bygdeungdommer er godt kjent med grenen og er kreative i sine anretninger. Utskårede ananasfugler og skilpadder av epler er blant kreasjonene du kan finne på fatene. – For å få best mulig resultat er det viktig med kreativitet, minst mulig svinn, gode fargekombinasjoner og ikke minst et godt samarbeid, sier deltaker Ingrid Tofteberg.

Deilig og sært

– På Landsstevnet er det beste fra Bygde-Norge samlet, sier Stian Thorbjørnsen fra Staysman & Lazz, når vi tar en prat med han etter konserten på tirsdag. – Jeg elsker energien vi får fra publikum. Jeg vil spille der hvert år til jeg tar kvelden, sier han. Stian tatoverte sprellemannlogoen til NBU på leggen da organisasjonen fylte 70 år i 2016. 

– Det er en ren og kjær hyllest. Samtidig håper jeg at tatoveringen gir meg mulighet til å spille minst 50 ganger til for ungdommene, sier han og blunker.

Deltakerne er enige med Stian. – Det har vært en kjempebra festival så langt! Bra konserter og god stemning i både hovedteltet og fylkesleirene, sier deltaker Tonje Grini fra Gran/Brandbu Bygdeungdomslag. 
– Landsstevnet er herlig, sært og åpent, supplerer Elias, – folka er en deilig blanding av originaler og festglade særinger. Jeg tror det var første gang at folk danset swing til EDM (electronic dance music)-artisten CLMD. Lydmannen skrattet godt når det kom folk i tresko på dansegulvet. Det er ganske beskrivende for denne festivalen.

Staysman & Lazz kommer gjerne tilbake vært år. Foto: Dag Werner

En ønsket gjest

Det er mulig at det eksisterer større åpenhet her enn på andre festivaler når det gjelder kleskoder. Både tresko og stiletthæler er det naturligste valget i verden. Bygdefolk er kanskje mindre opptatte av hvordan de ser ut? Kanskje fordi de i større grad blir eksponert for praktikaliteter, mens urbanistene går langs endeløse utstillingsrekker med den nyeste moten hver dag, tilpasset asfaltjungler og Instagramprofiler? Misforstå meg rett, det er ikke feil, bare annerledes i forhold.  

Mens jeg grunner over dette kjører en traktor forbi. Føreren lemper et lass med sagflis over den improvisatoriske veien mellom leirene for å unngå gjørme ved vått vær: De håper på regn. Sagflis kan nemlig absorbere store mengder vann. – Alle er velkomne, spesielt regnet, ler nestleder Martha og hviler blikket på de pistrete gule gresstustene som er i ferd med å bukke under av støvet. Hun står midt i leiren. Bortenfor sitter tre unge menn i bar overkropp og spretter en øl. 

– Det hadde nok gjort seg med litt regndråper ja, sier John Gunnar Dybvad på kav trøndersk. Han er på frierferd, men har hittil lyktes like godt til å sjarmere en passende pike, som regnværet har lyktes med å finne frem til Kalnes. Han kan ennå jakte på kjærligheten i noen dager, og innrømmer å bruke «odelkortet» for alt det er verdt. – Det er jo attraktivt for mange, smiler den 26 år gamle sjarmøren.

Deltakerne her er kanskje de eneste festivalgangere i Norge som klager på en skyfri himmel og tretti varmegrader. De fleste har beina godt plantet på jorda, bokstavelig talt. Hverdagen venter på dem om noen dager, men først skal de sprette øl, tevle i motorsag og traktor og danse swing til svetten pipler ned fra tinningene, og kanskje finne drømmekvinnen eller -mannen, hvem vet. Tre glade gutter, og noen på frierferd. Foto Emma Gerritsen