Kjære alle sammen!

Endelig er vi her!

Velkommen særlig til alle som er her for første gang. Jeg vet at det er skummelt og at det er vanskelig å skjønne hva som skjer noen ganger. Frykt ikke! Vi har alle vært her for første gang. Du lærer fort. Velkommen også til de som har vært her maaaange ganger. Og til de som gjør comeback i nye roller og er her for første gang på mange år. Jeg har skjønt at man aldri skal si at man er på NBUs årsmøte for siste gang.
Jeg håper at alle er klare, og at dere vil gjøre en innsats for at det vi bestemmer i dag og i morgen skal være det aller lureste og at vi skal møtes igjen om ett år og si at, shit, det der, det ble ordentlig bra.

Jeg vet ikke med dere, men jeg meldte meg ikke inn i Bygdeungdomslaget fordi jeg synes det var så artig å gå på møter. Likevel må jeg innrømme at jeg har gleda meg veldig til å komme hit, treffe dere, og diskutere, flire, jobbe og mene noe om organisasjonen vår disse to dagene. Tenk det, at bygdeungdommer har møttes til årsmøte hver sommer i snart 75 år, og sammen kommet fram til de gode planene og løsningene som har ført NBU til dit vi er i dag.

Men vi skal ikke se bakover og mimre så mye disse dagene. Vi skal selvsagt vurdere om vi har gjort jobben vår skikkelig siden sist, og om vi har gjort alle tinga vi burde, men vi skal først og fremst se framover.

Vi skal finne ut hvordan vi snur medlemsnedgangen vi har hatt de siste åra. Her trengs alle gode ideer, eksempler og tips fra lokallag, superververe og fylker hvor det går skikkelig bra. Hvordan klarer vi å skape det fellesskapet og de aktivitetene som ungdom trenger og ønsker seg?

Vi skal vedta en politisk plattform som sier hva slags bygdesamfunn vi vil ha, og hvilke politiske saker vi skal påvirke i for å få det som vi vil. Det er første gang (i alle fall på veldig veldig lenge) vi vedtar et slikt dokument, så her er det nybrottsarbeid vi driver med.

Planverket skal også revideres i år. Her legges linjene for aktiviteter og hovedsatsinger i flere år framover.

Men noen ting som har skjedd allerede må vi nesten snakke om. Da dere valgte sentralstyret på årsmøtet for ett år siden, så fikk vi i oppgave å sette alle vedtaka ut i livet, og å få til alt det vi ønska oss i fjor. Vi synes vi har fått til mye, men hvis du ikke er fornøyd så vil vi gjerne høre det, og hvis du ikke vet helt hvem du skal komme og snakke med, så kan jeg avsløre at sentralstyret sitter her foran på min venstre side. Dette heter jo leders tale, men jeg har ikke gjort alle tinga sjøl. Kan dere i styret reise dere opp, så alle kan se hvordan dere ser ut? Dere kommer til å se mer av oss i løpet av de neste to dagene.

For det siste året har vi jobba med litt av hvert. Vi har gjort de vanlige tinga, og vi har gjort en del nye ting, og vi har gjort ting for første gang.

I fjor arrangerte vi, ikke for heeelt første gang, men for første gang på omtrent en generasjon BU-ere, og for første gang for min del i alle fall, verdensmesterskap! I august var verdens beste motorsagutøvere samla på Lillehammer, og det var vi som sto bak. Det viser seg at NBU er fullt i stand til å arrangere VM. Vi gjennomførte prikkfritt, og fikk skryt fra både her og der underveis og etterpå. Å arrangere VM på Lillehammer er annerledes enn å arrangere et Landsstevne, ved at mye av infrastrukturen allerede finnes. En fryd å bruke anleggene på Lillehammer.

Den gjengen som sto i bresjen for VM fortjener en stor takk, for at dere viste fram NBU til resten av verden, og beviste gamle pamper og gråhåra menn fra Øst-Europa og alle andre som ble overraska over hva en gjeng wonderful girls (and boys) from Norway og en gjeng ungdommer som jobber dugnad faktisk er i stand til å få til. Men, det var et krafttak som kosta mye. Vi klarte ikke helt å ta ut effekten det potensielt kunne hatt, og skulle for eksempel ønske at vi kunne knytt til oss flere samarbeidspartnere i etterkant. Men vi har bevist at vi sikkert kan arrangere OL om vi bare bestemmer oss for det.

For første gang, og dette er faktisk for første gang ever, gikk det i mars an å betale medlemskapet i NBU med Vipps! Jeg har vært så lei av å komme hit til årsmøtet for å si at vi ikke har råd eller ikke har kapasitet eller ikke vet hva vi skal gjøre med medlemsregisteret. Nå har vi faktisk bytta, og så langt er vi veldig fornøyde, til tross for litt kluss og noen barnesykdommer. Målet var at det skulle bli enklere for folk å melde seg inn, og for tillitsvalgte å gjøre det de må. Det synes jeg vi har fått til.
Nettsida fikk nytt oppsett i desember. Nå føles det som en evighet siden, og jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å håndtere de gamle turkise, rosa og grønne sidene så lenge vi gjorde. Takk for tålmodighet i overgangen!

Store prosesser og nye rutiner for alle, men vi opplever at det har gått bra i innkjøringa. Når vi lever i 2019 og er vant til at alt kan gjøres med et knips eller vips, så er det helt nødvendig for NBU å henge med. Det er ingen som melder seg inn i NBU fordi de elsker å levere årsmeldingsskjema, fylle ut evalueringer, knote i medlemsregisteret, etterspørre nytt passord eller sitte på telefon med kontoret. No offence til dere ansatte, men vi er her for å ha det artig sammen.

Vi har det siste året gjort ytterligere forenklinger for arrangører av de sentrale arrangementene våre, Landsstevnet og Høstarrangementet. Vi har blant annet meldt oss inn i bransjeorganisasjonen Norske Konsertarrangører, og vi har nå en fast ansatt arrangementskonsulent på kontoret. Hun heter Ellen og sitter der borte. Vi er ikke i mål med arbeidet med forenkling, men vi håper at man kan finne opp kruttet på nytt litt sjeldnere og at man i større grad enn før kan lære av både andres feil og av andres suksess.

Dere har allerede i vår kanskje sett noen hint av NBU sin nye visuelle identitet. Vi har satt i gang med nye farger og fonter og elementer og rett og slett litt oppussing i hvordan NBU ser ut. Vi håper dere synes det er lekkert, og at dere blir med på å ta det i bruk. Alt skal finnes tilgjengelig på nett, og vi oppdaterer og legger ut litt mer etter hvert som det blir ferdig. Årsmeldinga, nøkkeltallsbrosjyren og veggen bak talerstolen er eksempler på hvordan det ser ut i praksis. Den grønne sprellemannen ligger fast, den skal vi ikke gjøre noe med!

For det er det som er litt av trikset i en organisasjon som NBU. Vi er så opptatt av tradisjoner, og noe av det vi gjør er akkurat det samme som besteforeldrene og kanskje oldeforeldrene våre gjorde da de var på Landsstevne. For å overleve, vokse og være aktuell som ungdomsorganisasjon må vi pakke inn og gjennomføre aktiviteter på en sånn måte at det fortsatt oppleves som relevant å delta, og sånn at det er enkelt å arrangere og administrere. I nøkkeltallsbrosjyren dere har fått på plassen deres ser dere at det er mange arrangement i løpet av et år i NBU. Litt enkel regning viser at vi bruker i snitt litt over to og en halv time styremøtetid, på å arrangere ett arrangement. Det er mye moro for lite arbeid! Tenk på hvor mange som får ta del i og glede seg over resultatet av de timene vi bruker på møter. Jeg har jo allerede avslørt at jeg synes at møter også kan være skikkelig artige, og når jeg tenker på hvor mye
disse møtene faktisk betyr i form av aktivitet, så blir jeg skikkelig glad, og skikkelig stolt. Vi utgjør en forskjell i veldig mange lokalsamfunn rundt om i Norge!

Vi vet også at vi utgjør en forskjell i folk sine liv. Det fellesskapet vi har, om det er i lokallaget, fylket, eller det store nasjonale fellesskapet vi tenker på, er verdifullt. Det skal vi gjødsle og ta godt vare på. Vi skal være bevisste på hvordan vi framstår, og vi kan ikke bli så godt vant og bortskjemte med de vi kjenner og henger med at vi ikke inviterer, åpner og inkluderer andre som vil ta del i fellesskapet vårt. Et fellesskap er ingenting verdt hvis du ikke deler det med andre. Jeg vil at dere skal tenke gjennom dette, og gjerne kom med et godt svar senere her på talerstolen:
- Hvordan blir man med i BU?

Det er enkelt å melde seg inn, men jeg tror ikke alltid det er så enkelt å bli med. For et BU-medlemskap er så mye mer enn å stå på medlemslista. Medlemskapet får verdi når det brukes! Og det brukes best sammen med andre! Hvis man melder seg inn uten å kjenne noen andre, hvordan får man da valuta for pengene? Hvordan tar vi imot de vi aldri har sett før og ikke kjenner på arrangement? Dukker de i det hele tatt opp på arrangement? Blir de invitert?

Jeg tror ikke vi alltid er så flink til å invitere og inkludere de som ikke allerede er med. Men hvis vi tenker tilbake på da vi meldte oss inn første gang, så vil jeg tro at det for mange av dere var noen personer som også inviterte og inkluderte dere, som gjorde at dere ble med. Jeg håper vi alle kan prøve å være den eller de personene som gjør at noen flere kommer igjen på neste arrangement og som står på medlemslista også neste år.

For på medlemslista er det plass til flere. Det går veldig bra noen steder, men litt for dårlig litt for mange steder. Jeg ønsker meg flere som bruker fritida si først og fremst hos oss. Som er mer bygdeungdom enn noe annet. Noen flere av sånne som oss som sitter i salen her i dag. Som først og fremst er BU-ere.

Vi vokser i omsetning, Landsstevne blir bare større, og i mange fylkeslag går det skikkelig, skikkelig bra. Likevel synker medlemstallet totalt sett. Det er altså litt for mange steder at det ikke går bra nok. Det er litt for mange lokallag som ikke alltid klarer å levere valuta for pengene over tid, og som derfor mister medlemmer. Vi vet at vi har et magisk fellesskap, at vi har gode aktiviteter og at vi er en organisasjon det er verdt å melde ungene sine inn i, men det er ikke nok at vi vet det. Flere må få mulighet og flere må få spørsmål om de vil være med i Bygdeungdomslaget.

I vår har titusenvis av norske ungdommer for første gang streika skolen for klimaet.
I NBU har miljø- og klimaengasjementet fått utspring i prosjektet NBU redder verden litt. Vi er ikke noe miljøorganisasjon, og det skal vi ikke bli. Men det er i 2019 klin umulig å være ungdomsorganisasjon uten å også bry seg om og ta ansvar for de katastrofale klimaendringene vi allerede ser. Dere ser hint av dette under Landsstevnet. Vi skal sortere mer søppel enn i fjor, og vi trenger hjelp.

Vi bryr oss om miljø, men vi bryr oss også om veldig mye annet. I løpet av det siste året har bygdeungdommer fronta saker som handler om blant annet: Vindmøller, nedleggelse av små skoler, plast på avveie, kjøtt og klima, psykisk helse, FN sitt arbeid med kvinner, fred og sikkerhet, jordvern, yrkesfaglig utdanning, helsestasjon for ungdom, togtilbud, julehandel og alkoholvaner. Dette er så variert, og viser at vi er en organisasjon med bredt spekter og som kan være en aktør i mange saker.

I høst er det lokalvalg. Det skal velges nye kommunestyrer, fylkesting og menighetsråd. Her er det enkelt for BU å engasjere seg. Hei fram de unge kandidatene, løft fram saker som ungdom i di bygd er opptatt av. Jeg tror ikke ungdom bryr seg så mye om kommunen som institusjon. Budsjettet, kommuneplanens samfunnsdel og interkommunalt samarbeid om renovasjon er kanskje ikke så sexy, men kommunen er en skikkelig viktig premissgiver for ungdommers liv. Mange skal flytte for å studere rett etter at de har fått stemmerett og bryr seg kanskje ikke så mye, men husk at du skal stemme fram de som kan lage den kommunen du vil flytte hjem til!

Mange som er i salen her står på liste! Jeg heier på dere, og oppfordrer alle i salen til å krysse inn de unge kandidatene. Kommunal- og fylkeskommunal forvaltning er kanskje ikke det som den jevne 18-åring bryr seg om, men det har faktisk veldig mye å si for hvordan hverdagen er. Når går bussen, hvor ligger barnehagen, finnes det en fritidsklubb, får frivillige organisasjoner låne offentlige lokaler, gis det støtte til frivillig arbeid, er det enkelt å starte egen bedrift, hvor langt er det til videregående skole, er det byggeklare tomter, utleieboliger, arbeidsplasser og fritidstilbud tilgjengelig?
For på det stedet vi bor, trenger vi egentlig tre ting: Vi trenger noe å leve av - altså trenger vi en jobb. Det kommer vi ikke unna.

Vi trenger noe å leve i - det trengs boliger i flere størrelser og prisklasser så bygdeungdom kan bo og etablere seg. Alle drømmer ikke om sentrumsnær byggeklar tomt for enebolig i en og en halv etasje med carport. Noen trenger å leie en liten leilighet for en person.

Og vi trenger noe å leve for - ei meningsfylt fritid med aktiviteter, venner og sosiale fellesskap som gir muligheten til å leve det gode liv. Her er det det gode lokallaget i BU virkelig kan gjøre en forskjell. Ei bygd som har alt dette har alle muligheter til å lykkes.

Sentralstyret har det siste året jobba gjennomgående og helhetlig for at NBU skal bil en trygg organisasjon å være med i. Dette har vi gjort i samarbeid med LNU - den store paraplyorganisasjonen vi er med i - Landsrådet for Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner. Dette er vi ikke alene om, "alle" ungdomsorganisasjoner har gått gjennom rutinene sine de siste par åra. Vi har vedtatt et sett med retningslinjer for håndtering av seksuelle overgrep, grenseoverskridende atferd og trakassering, og vi har foreslått å endre vedtektene sin formulering om sanksjoner vi kan gjøre overfor enkeltmedlemmer. Vi skal ikke være så naive at vi ikke tror at overgrep, grenseoverskridende atferd og trakassering kan skje i vår organisasjon, og vi trenger et system som fungerer når vi skal håndtere det. Hvis noe skulle skje, du skulle høre om noe eller noen forteller deg noe ubehagelig, så håper jeg du varsler om det. Du kan varsle enten til generalsekretær Marte som dere allerede har sett og som sitter oppå her, eller du kan varsle til styreleder. Enn så lenge er det meg.

Men trygghet handler ikke bare om overgrep og trakassering.
Bare for et par uker siden opplevde en stor norsk festival ei fatal og tragisk hendelse, da en ung deltaker mista livet i en brann i ei campingvogn. Jeg får frysninger på ryggen, tenker på de etterlatte, vitner og andre deltagere, og håper at vi midt i elendigheta kan tenke oss om en ekstra gang, være ekstra forsiktige og passe på hverandre i løpet av uka som kommer. Norges Bygdeungdomslag har absolutt ingen ungdommer å miste, og ingen av de lokalsamfunna vi kommer fra har råd til å miste oss.

Nå ble det litt alvorlig her. Det var ikke meninga å drepe stemninga. Men dette er viktig. Vi skal kunne stå oppreist og si at vi er et trygt fellesskap. Vi er Norges største vennegjeng, og i en vennegjeng tar man godt vare på hverandre.
Jeg ønsker oss alle et godt møte!
Takk for meg.