Artikkelen er publisert i Bygdeungdommen 02//2019

TEKST OG FOTO Emma Gerritsen

Det klappes, det klappes høyere. Applaus. Akklamasjon. Det er midt i fellesferien når 200 ungdommer fra små teiger, gårdstun, boligblokker og åkerlapper, kommer til Hof i Vestfold for å velge en egnet person til å styre den over 70 år gamle organisasjonen, Norges Bygdeungdomslag (NBU). De velger Inger Johanne Brandsrud.

Siden etableringen i 1946 og den første styrelederen, Harald Rød, har mye endret seg, både i organisasjonen og i samfunnet ellers. Vi har fått færre og større gårder, urbanisering, vaskemaskiner, såmaskiner og internett. NBU har fått nye tevlinger, hatt varierende medlemstall, sagt tydelig nei til EU og ja til swing. En arv som den ferske styrelederen har med seg, nå som hun skriver seg inn i lederrekken.

Alltid på farta 

Inger Johanne er utdannet barnehagelærer fra Oslo Met, og har et år med organisasjon- og ledelse bak seg. Før sommeren var hun fulltidsstudent ved Høyskolen i Innlandet (HINN), nå er hun styreleder på fulltid. Hun reiser til grasrota, til lokallagsaktiviteter, fylkesmøter og kurs. Hun pendler óg flere ganger i uken til Landbrukets hus i Oslo, der de fem ansatte holder til. Og av og til, til Stortinget for å fortelle politikerne hva bygdeungdommene mener om saker og ting. Ja, til mer praksis i skolen, ja, til strengere klimapolitikk, nei, til nedbygging av matjord. Også i fjor var hun innom regelmessig, da som bygdepolitisk nestleder. 

Vi sitter på Kaffebrenneriet på Grønland og tar en slurk av hver vår islatte. Folk er på farta. All slags folk, med alskens ønsker; en kaffe her, en croissant der. Vi setter oss ned. Er her for å snakke sammen. Ikke om ting vi pleier å snakke om; kampanjer, leserinnlegg, prosjekter. Nei, i dag skal vi snakke om henne; Inger Johanne. Det er ennå tidlig på morgenen, men vi har ikke så god tid. Snart skal den 24 år gamle styrelederen videre på et møte med Landkreditt Bank, en av samarbeidspartnerne til NBU. – La oss sette i gang, sier jeg. Hun nikker. 

Det er ikke ofte Inger Johanne sitter stille. – Min måte å slappe av på er å gjøre noe annet, for eksempel jobbe i hagen, sier hun smilende. Hun er mest i sitt ess når hun mestrer noe som har vært utfordrende, la det være seg å meisle ut et politisk standpunkt og få gehør for det, eller å være med å arrangere et vellykket arrangement, som Landsstevne. Nå står en ny utfordring for tur; ledervervet. 
Som bygdepolitisk nestleder og medlem i arbeidsutvalget, bestående av styreleder, bygdepolitisk - og organisatorisk nestleder, har hun vært tett på mye av arbeidet ledervervet innebærer.  

– Jeg syns organisasjonsarbeid er skikkelig gøy, og jeg har blitt litt nerd på det. Da valgkomiteen spurte om jeg kunne tenke meg å bli styreleder kunne jeg ikke si nei. Det er en ære å få tilliten fra et samlet Årsmøte, sier hun. 

– Jeg er motivert til å jobbe for denne fine organisasjonen, og jeg vil sette mitt preg på NBU. Å overta etter Tora er jo litt som å hoppe etter Wirkola. Jeg skal gjøre mitt beste for å fortsette det gode arbeidet, sier hun. 

I løpet av de siste tre årene Tora Voll Dombu har vært styreleder, har NBU gjennomgått teknologiske oppgraderinger, medlemstallet har økt, og rutiner, vedtekter og plattformer har blitt revidert og profesjonalisert. Mye av dette har Inger Johanne vært med på. Og før den tid har hun hatt mange lokale og regionale verv. Helt siden hun var 17 år har NBU vært en del av livet hennes. Det har formet henne og hun har formet NBU. 

Fra barnsben av 

– Læringskurven har vært bratt og jeg er forberedt på at den blir enda brattere i månedene som kommer. Det som er så deilig med vår organisasjon, er at du får mulighet til å lære mye gjennom gode kurs, samt gjennom å prøve og feile. Det har jeg gjort mye. Alltid når jeg har gjort noe som ikke har fungert, har jeg følt meg trygg på at det er greit å drite seg ut. Jeg har visst at styret ville støtte meg, at vi er flere om det. Vi har hverandres rygg liksom. For meg er Bygdeungdomslaget en trygg arena, og det håper jeg at andre også opplever det slik. 

Styrelederen begynte sitt organisasjonsliv allerede som barn. Den tre år eldre søsteren var med i 4H, og da Inger Johanne var gammel nok ville hun også være med. Først var hun bare med på aktivitetene, og da hun var 11 år ble hun valgt inn i lokallagsstyret. Der var hun med til hun var 18 år. I løpet av de siste årene i 4H gikk hun gradvis over til NBU. 

– Flere av vennene mine ble med i Bygdeungdomslaget. Lokallaget hadde også mange fester i bygda og gjorde mye artig. Jeg ville være med på det, sier hun. 
Inger Johanne er fra Hærland i Østfold. Hun vokste opp på bygda, og i dag bor foreldrene på en gård der de dyrker korn, i nærheten av barndomshjemmet. Begge foreldrene jobber fulltid utenom, moren i kommunen og faren i eget snekkerfirma. Foreldrene er opptatt av politikk og distriktene. Moren har vært aktiv i politikken, blant annet som landbruksrådgiver i Østfold. Faren har vært med i Bygdeungdomslaget og i Bondelaget. Dette inspirerer Inger Johanne. 

– Jeg er særlig bekymret for klimaproblemene vi står ovenfor. Vi må endre vår livsstil drastisk i årene som kommer. Jeg mener at det må bli enklere å leve miljøvennlig på bygda. I dag er mye av klimatiltakene tilpasset byene. Det er bra det, men det er ikke alltid at samme politikk fungerer i distriktene. Pilotprosjektet, «Reis smart» i Gudbrandsdalen er derfor et kult steg i riktig retning! Her tilbyr Midt-Gudbrandsdal Næringsforening (MGNF) gratis kollektivtransport for alle i distriktet. Jeg håper at det blir en suksess, slik at flere regioner følger etter. 

Alle kjenner alle 

Inger Johanne er opptatt av at folk fortsetter å bo i hele det langstrakte Norge. Selv trives hun godt på bygda. Nå bor hun sammen med kjæresten, Håvard Johansen Lindgaard, på Reinsvoll i Oppland. Paret kjenner hverandre gjennom NBU, som er viden kjent for å være Norges største ekteskapsbyrå. Håvard og Inger Johanne var fylkesledere på samme tidspunkt og møttes i flere organisasjonssammenhenger. De har vært sammen i litt over et år, og er snart ferdige med å pusse opp et småbruk de nylig flyttet til.  

– Jeg var egentlig bestemt på å finne en kjæreste utenfor kretsene, men slik gikk det altså ikke, ler Inger Johanne. 

Gode barndomsminner gjør henne motivert til å jobbe for levende bygder. 
– Da jeg vokste opp kjente vi alle i nabolaget. Vi var en liten jentegjeng fra bygda som hang sammen. Da vi ble eldre utvidet verden seg litt, og vi ble kjent med folk fra bygdene rundt. For meg var det et veldig godt og trygt miljø å vokse opp i. Vi hadde en relasjon til de fleste; naboer, foreldrene og besteforeldrene til klassekamerater, barn på alle klassetrinn. 

– Det var begrenset med aktiviteter på bygda; korps, 4H, NBU og ski om vinteren. Det gjorde også at mange var med på det samme, og det igjen gjorde at samholdet ble sterkere, sier hun. 

En stemme i samfunnsdebatten

I løpet av hennes livstid har byene vokst. Dette fenomenet kalles for sentralisering, som betyr at økende andel av befolkningen bor og arbeider i byer, mens stadig færre bor og arbeider i distriktene. Denne tendensen har preget samfunnsutviklingen over lengre tid i ulike land og verdensdeler. De minst sentrale kommunene i Norge har hatt en befolkningsnedgang på 3,5 prosent mellom 1998 og 2006, mens de mest sentrale kommunene har hatt en befolkningsvekst på 8,6 prosent i samme periode, ifølge SSB. 

Høy økonomisk vekst i byene gjør at flere flytter fra bygda til byene for å jobbe. Fraflyttede bygder er ingen trekkplaster, og derfor får sentraliseringen en selvforsterkende effekt. For de fleste er det nemlig litt kjedelig å være den eneste igjen på et sted der både sykehus, dagligvarehandel og skole er lagt ned. 

– Vårt arbeid er trolig enda viktigere i dag enn det var før. Hvis vi mener alvor med at det er viktig med bosetting i hele landet, har vi en jobb å gjøre for å motvirke fraflytting. Dersom vi skal ta vare på naturen og pleie naturlandskapet, er vi nødt til å bo i distriktet. Jeg tror ikke at du kan ta godt vare på noe som du ikke har en relasjon til, sier Inger Johanne. 

– Vi engasjerer både politisk og med aktiviteter. I gjennomsnitt er det over to arrangementer hver dag, de fleste i lokallagene. Det er kanskje mest gjennom aktiviteter at vi skaper levende bygder. Grasrota gjør en uvurderlig innsats her, sier styrelederen stolt.