Mer frukt og grønt på norske premisser
Det er mange som slår et slag for å redusere animalske produkter til fordel for planteproduksjon og -konsum. Klimakrisen er et av hovedargumentene. Jeg stiller imidlertid spørsmål ved om det alltid er holdbart. Hva med de tilfellene når plantene finner veien til norske kjøkken fra den andre siden av kloden?
Teksten er først publisert i Bygdeungdommen 01//2020
TEKST Arne Østlund, bygdepolitisk nemnd
Vi blir oppmuntret til å spise mye frukt og grønt. Det er utvilsomt bra for helsen og kloden vår. I klimasammenheng er det også noe i at vi med fordel bør spise litt mer frukt og grønt i stedet for kjøtt, men da gjerne kortreist. Er grønnsakene eller frukten fra en annen del av verden derimot, er jeg ikke så sikker på om det er bedre for miljøet. Av flere grunner mener jeg derfor at vi må tilrettelegge for mer planteproduksjon på norske premisser. Viktigheten av matberedskap og selvforsyning er ikke minst en viktig grunn, og er hyperaktuell i disse dager.
VEKSTSKIFTE
Selv i dette karrige landet har vi potensialet til å produsere mer frukt og grønt. På de stedene der det er ensidig korndyrking vil det være et stort pluss å ha et vekstskifte; altså bytte mellom korn- og grønnsaksdyrking. Så lenge det ikke går ut over selvforsyningen av korn, vil det være lurt å stimulere til andre produksjoner der det er mulig. Det er nemlig slik at på jord der det har vært ensidig korndyrking i mange år uten at det har blitt tilført organisk materiale i form av halm eller husdyrmøkk, er det ofte dårlig jordstruktur. Det gjør at jorden holder dårligere på næringsstoffer. Det gir også økt erosjon, og fare for tilslamming. Vanntransporten blir også betydelig dårligere. Disse faktorene til sammen gjør at vi får reduserte avlinger. Med andre ord, gode argumenter for vekstskifte.
Spis opp, spis norsk
TILSKUDD
For å kunne stimulere til økt frukt- og grøntproduksjon er tilskudd helt vesentlig. Fordelingen i dag er organisert gjennom soneinndeling på kommunenivå, og det resulterer i en skjevfordeling. Innad i samme kommune kan det være store variasjoner på jordkvalitet og klimatiske forhold.
Der du kan dyrke poteter, grønnsaker og matkorn, kan man få samme tilskudd som på de stedene du kun kan dyrke gras. Bonden dyrker da gjerne det han eller hun får mest igjen for. Jeg mener at det hadde vært en fordel å gi tilskudd etter hvordan jordkvaliteten er. Med dagens teknologi kan dette være en «enkel sak» å løse.
MATSVINN OG IMPORT
Samtidig som vi må øke tilskuddene for å dyrke frukt og grønt, er vi helt nødt til å spise mer av det som faktisk blir produsert i dag. Vi kan rett og slett ikke fortsette å ha så mye matsvinn som vi har nå. Vi er nødt til å slutte å kaste fullt spiselig mat med kosmetiske feil. Det er helt forferdelig å se at bønder må kaste grønnsaker på grunn av feil utseende. Vi er helt nødt til å spise opp maten vår!
Og ikke bare det, vi kan ikke ta oss råd til å importere den maten vi kan produsere selv. Det er helt vanvittig at bønder brenner inne med norsk løk, gulrot eller potet, mens de samme grønnsakene i butikken er fra Frankrike eller Tyskland. Jeg bet meg merke i en sak i avisa i fjor høst, der skoleelever i Hardanger fikk epler servert fra Italia, mens det bugnet med epler i Hardanger, såpass at de hadde problemer med å ta seg av alt.
ENDRING TRENGS
Vi produserer korn mer effektivt enn før. Kornarealet har gått ned betydelig de siste årene, mens den totale produksjonen har holdt seg stabilt. En utfordring nå er at graset ofte utkonkurrerer kornet i de mer marginale strøkene. Det fører til at arealer som kunne ha blitt brukt til grønnsaksproduksjon, blir brukt til korn, mens de opprinnelige kornarealene blir brukt til gras. Gras gir nemlig større fortjeneste mange steder. Mye av grunnen til det er også at tollvernet ikke fungerer tilstrekkelig. Tollvernet skal forhindre at utenlandske varer, som er billigere enn norske, utkonkurrer norske varer. Det vi ser i dag, er at både utenlandsk korn, frukt og grønnsaker likevel opptar plassen i butikkhyllene.
De arealene som egner seg kun til grasproduksjon, går da også ut av drift, da de ikke er lønnsomme lenger sammenlignet med større og lettere tilgjengelige arealer. Dette er et problem som vi må ta på alvor. Skal det være fortjeneste i frukt- og grøntproduksjon for bøndene, eller korn for den saks skyld, må vi rett og slett gjøre noe med organiseringen av tilskuddsordningene og tollvernet her til lands.