TEKST OG FOTO Emma Gerritsen
Teksten er publisert i Bygdeungdommen 01/2019

Da er det kommunestyre- og fylkestingsvalg og alle stemmeberettigede kan stemme frem det partiet og de kandidatene de vil at skal bestemme over skole, trafikksikkerhet og tannhelsetjenester. 

Valgdeltakelsen i Norge er høy sammenlignet med andre vestlige demokratier; rundt 60 prosent i lokalvalg, og i underkant av 80 prosent i stortingsvalg. Unge voksnes deltakelse er imidlertid opptil 16 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet for den øvrige befolkningen, viser en undersøkelse gjort av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Marit er bekymret for den lave valgdeltakelsen blant ungdom. Selv har hun vært politisk aktiv siden hun var 15 år, og er nå snart to år inn i sin første stortingsperiode. Med sine 26 år er hun også en av 20 under 30 år på Stortinget, som er rekordmange i nyere tid. 

Gravalvorlig feststemning

Marit kommer fra et melkebruk i Øystre Slidre i Valdres, og er stortingsrepresentant for Senterpartiet (Sp) i Oppland. 

Valgåret 2017 var preget av høyt tempo og skjellsettende forandringer. Hun fullførte både en mastergrad i lektorprogrammet i realfag fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås, var aktiv i Senterpartiets valgkamp, og informasjonsleder for Norges Bygdeungdomslag sitt Landsstevne i Oppland. 

– Det var et år med mye armer og bein, og jeg skjønte ingenting da jeg faktisk skulle på Stortinget. Jeg kjente en kombinasjon av panikk og glede. Det var en enorm mestringsfølelse at vi hadde klart å få inn to representanter fra Oppland Senterparti. Samtidig var det et enormt ansvar jeg nå skulle forvalte. 

Venner og familie gratulerte henne, men bestemor uffet seg over det enorme ansvaret barnebarnet hadde fått i fanget. – Jeg frustrerte meg litt over hennes reaksjon, men nå ser jeg hvor reelt det faktisk er. Rett utenfor kontoret mitt er det en minneplass for nordmenn som har falt i første og andre verdenskrig. Fra det mer trivielle, hverdagslige, til det å sende folk i krig på vegne av Norge er mitt ansvar som folkevalgt. Det er viktig å huske på, sier Marit. 

Duggfriske, hvite liljer står alltid som voktere ved minneplassen, og passer på at folk aldri glemmer. 
Så langt har hennes beslutninger ikke omhandlet krig. Hun sitter på Stortinget for et av de største opposisjonspartiene med 19 mandater, og er medlem i utdannings- og forskningskomiteen. Hennes parti vant og tapte både store og små saker i 2018, og fikk gjennomslag for totalt 12 saker der resultatet ble «hel ved»-senterpartipolitikk.

– Som opposisjonsparti følger vi med, og stiller spørsmål og kverulerer. Vi plukker politikken fra hverandre og ser hva som kunne ha vært gjort bedre, sier hun. – Hvis vi blir valgt til å danne regjering etter neste stortingsvalg, blir nok hverdagen til våre representanter annerledes.

Marit vet imidlertid ikke enda hva framtiden bringer, og ambisjonen om å bli statsminister innen 2030 er satt i et mer realistisk perspektiv. – Før jeg kom inn på Stortinget køddet jeg ofte med at jeg ville bli statsminister. Nå har jeg sluttet å si det, da det brått kom litt nærmere. Jeg vil egentlig være mjølkebonde, sier hun, og forteller at hun har begynt på agronomutdanning på deltid ved Valle videregående skole. Også ved NMBU tok hun så mange landbruks- og naturbruksrettede fag som mulig, og skrev en master om sportsfiske i fjellet.

 – Jeg er glad i fjellet, og elsker å kjenne solstråler på huden og jord under føttene. Samtidig syns jeg at det er spennende og utfordrende å være her på Stortinget i nystrøket skjorte og omgitt av malerier av Grunnlovens grunnleggere. Jeg er takknemlig for å være her og for tilliten jeg har fått, men jeg vil nok ikke tilbringe hele mitt yrkesaktive liv i Oslo. Jeg er imidlertid overbevist om at vi trenger mer senterpartipolitikk, og det er en ære å få lov til å jobbe beinhardt for det, sier Marit. – Det er veldig todelt, så får vi bare ta et skritt om gangen. Til syvende og sist er jeg helt avhengig av velgernes tillitt for å være folkevalgt. 

Bratt læringskurve

Læringskurven har vært stupbratt som fersk og ung politiker. Det største hun har opplevd i sin politiske karriere var å stoppe regjeringens krav om 120 timers kurs for alle som står på vakt på alle typer arrangementer. 

– Jeg reagerte kraftig, det ville ha rammet studentersamfunn og bygdearrangementer enormt, og ville ha snudd opp ned på hele arrangementskulturen. De færreste organisasjoner har råd til det. Jeg og en journalist fra Dagbladet krevde faglig begrunnelse fra statsråden, som etter hvert sa seg enig med oss og stoppet kravet. Da var det hallelujastemning! Jeg følte at jeg hadde gjort en helt konkret forskjell, sier hun og smiler.

Det er en av mange saker som Marit kommer bort i. – Det skjer titt og ofte at jeg blir spurt om å delta på debatter, og da må jeg jo bare hive meg rundt, for å vise frem vår politikk. I starten synes jeg det var tøft og følte at jeg aldri kunne nok om sakens kjerne. Etter hvert blir du herdet på å fremstå som selvsikker og overbevisende, selv om du ikke alltid er det. Som politiker har du partiets politikk under huden. Det gjør at du ofte kan resonnere deg frem til de riktige argumentene, sier Marit. 

I løpet av snart to år som fulltidspolitiker blir det stadig vanskeligere å skille mellom politikeren i henne og resten av henne. – Vi er inni en boble her, hvor vi markedsfører vår politikk. Noen ganger må jeg minne meg selv på å sette politikeren i meg til side i private sammenhenger, og rett og slett lytte. Det er noe sant i det at politikere er litt for glad i å høre sin egen stemme, sier hun og ler.  

Demokratiet er ingenting uten folk som bryr seg.

Variert hverdag

Arbeidsdagen begynner ofte med å skumme over 50 nyhetsbrev for å se om noe blinker rødt. – Etter hvert lærer man å prioritere. Som del av utdannings- og forskningskomiteen, har jeg vært opptatt av stress i skolen og psykisk helse og jobbet mye med disse temaene. Også mer praksis i skolen er en del av vårt prosjekt. 
Hverdagene varierer en del, men i all hovedsak er mandager og fredager møtefrie dager, hvilket betyr at de folkevalgte ikke trenger å være på Stortinget. Da oppholder Marit seg i Oppland eller andre steder, og besøker bedrifter, organisasjoner eller folk i og utenfor partiet som har noe de vil ta opp. Hun leser også dokumenter og sakspapirer på disse dagene.

Tirsdag til torsdag er møtedager i Stortinget. På tirsdager møter hun i komiteen og på onsdager er det ukentlig spørretime, der den lovgivende makt stiller den utøvende makt spørsmål. Alle stortingsmøter er åpne for allmennheten, og alle som vil kan se på fra galleriet i Stortingssalen. Marit pleide å benytte seg av sjansen når hun var innom Oslo som ungdom.

Frivillighet fremmer politisk engasjement

Hun har vært mye på Stortinget før hun ble valgt inn. Moren hennes var lenge engasjert i Senterpartiet og rådgiver for stortingsgruppa. – At jeg skulle bli med i samme parti var ikke åpenbart, og jeg var fast bestemt på å finne min egen vei. Men det er klart at samtalene rundt middagsbordet, diskusjonene og bunkene med aviser har påvirket meg. 

På ungdomsskolen var Marit aktiv i Natur og Ungdom. – Det stresset meg at breene smeltet og at det var hull i ozonlaget. Som gårdsjente har jeg hatt naturen nært på meg. Jeg ville kjempe for kloden. Jeg opplevde imidlertid at vi ofte ropte før eller etter at det ble tatt en avgjørelse. Vi var ikke med på beslutningene og kjempet tapte kamper. Jeg skjønte fort at jeg måtte inn i politikken hvis jeg virkelig skulle gjøre forskjell. Det er vanskelig å være enig i all politikken til et parti, så du må velge kjerneområdene som er viktige for deg. For meg ble dette natur og miljø, samt skolepolitikken. Jeg leste alle lokale partiprogrammer, kom frem til at Senterpartiet passet meg best, og ble med i Valdres Senterungdom. 

I tillegg til politikk har Marit engasjert seg i Studentersamfunnet i Ås og i Norges Bygdeungdomslag. Hun ble med i sistnevnte da hun studerte, både for å vedlikeholde kontakt med hjembygda, få nye bekjente og for å finne seg en kjæreste.

– Det sies at NBU er Norges største ekteskapsbyrå, det kan jeg si meg enig i, humrer Marit. Hun er ikke redd for å ta på seg verv, de få årene hun var aktiv i NBU var hun innom lokallagsstyre, bygdepolitisk nemnd, varaordfører og informasjonsleder for Landsstevne i Oppland. Hun oppfordrer alle til å ta verv. 

– Det var fantastisk! Det er imponerende hvor systematiske, organisatorisk gode og profesjonelle folk i NBU er. Det er tett oppfølgning hele veien og god kursing. Verdiene appellerer til meg, som det å skape møteplasser på bygda gjennom bygdefesten, og sette fokus på bygdelivet. Å ha en bevissthet rundt dette har vært viktig for meg som politiker også, sier hun. 

Stem og bestem

En studie av samfunnsengasjementet til unge i Oslo viser at frivillig og politisk engasjement henger nært sammen. Medlemskap i en upolitisk organisasjon ser ut til å være et springbrett for å bli med i politiske organisasjoner, spesielt hos minoritetsungdom. Frivillige organisasjoner skolerer i demokratiske prosesser gjennom måten de er organisert på og arbeidet de gjør. 

Ungdom er mer aktive enn andre grupper i de fleste former for politisk deltakelse, ifølge LNU. Dette reflekteres ikke i valgdeltakelsen. LNU peker på flere mulige årsaker til dette. Unge voksne er i en livsfase preget av forandring, usikkerhet og livsvalg. Mange flytter hjemmefra, har ustabile hverdager og dårlig økonomi. Dessuten er studenter overrepresentert i statistikker på psykiske symptomplager. LNU spør seg selv om det å stemme er et overskuddsprosjekt. Det krever tid å sette seg inn i politiske standpunkter. 

– Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å velge riktig parti, men bruk i det minste litt tid på å lese de lokale partiprogrammene og ta «valgomater» på nettet, for så å gå til valgurnene for å stemme, oppfordrer Marit. – Jeg blir skremt når jeg ser at ytringsfriheten innskrenkes mange steder i verden og falske nyheter forsøker å forvirre folk. Demokratiet er ingenting uten folk som bryr seg.