Som et resultat av at 40 000 ungdommer streika 22. mars, med krav om handling for å bremse klimaendringene, deltok bygdepolitisk nestleder Inger Johanne Brandsrud og leder Tora Voll Dombu i høring i Stortingets energi- og miljøkomite. Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de Grønne har levert hvert sitt representantforslag som foreslår at Stortinget skal gå med på krava fra klimastreiken, om at Norge må kutte 60 % av sine utslipp innen 2030, at vi skal gi 65 milliarder i klimabistand til utviklignsland så de kan kutte sin eutslipp og tilpasse seg til et endra klima, og at det ikke skal letes etter mer olje og gass i Norge. 

Les hele innlegget vi holdt i høringa: 

Kjære komite
 
Takk for muligheten til å komme hit. Dere skal ha skryt for at dere inviterer oss inn i huset og ikke bare tar selfies på utsida når det er streik. Vi kan fortsette å snakke om problemer, men nå er det løsninger vi trenger. 

I Bygdeungdomslaget har vi stort sett medlemmer som ikke kan samles sammen med andre skoler for å streike, fordi det ikke går noe annen buss enn den som går til skolen om morgenen og den som går hjem igjen på ettermiddagen. Det er jo for så vidt et effektivt hinder for streik, som gjør at hvis du ikke skal være på skolen, så er du rett og slett hjemme. 
 
Denne uka kom nyheten om at vi har bikka CO2-konsentrasjon på 415 deler per million i atmosfæren. Det er for sent å være føre var nå, men det er fortsatt mulig å være etter snar. Utslippene ned, og det må skje fort. Utslippskuttene må løses i alle sektorer, og klimaperspektivet må være med i alle vedtak som gjøres i dette huset.

Og vi som ikke kan ta t-banen til klimastreik vil også være med på løsningene. Vi kan ikke havne i en situasjon hvor mobiliteten til folk reduseres fordi det ikke finnes fornybare transportformer tilgjengelig der de bor. Vi går ikke med på at de som bor på bygda skal måtte fortsette å kjøre bil på fossilt drivstoff mens man i byen kan ta t-banen til klimastreik. Med fossilfri transport er det rom for spredt bosetting i Norge, og det synes i alle fall vi at har en del for seg. Noen folk må faktisk bo der de grønne naturressursene vi skal leve av finnes og vokser. Vi trenger en klimapolitikk som fungerer også på de minste stedene. 
 
Det er de som ikke enkelt kan bytte til kollektivtransport som må kjøre elbil. Ikke de som egentlig bør ta t-banen eller toget. Det er der bussen faktisk ikke går at vi må ha ladestasjoner, så vi kan bytte ut diesel med elektrisitet. Vi trenger utbygging av hurtigladere mellom byene, og også ikke bare langs E18 og E6. 

Ei opptrapping i bistand for klima er på sin plass. Vi har råd, vi må ta ansvaret vårt på alvor. Vi vil heller reparere økosystem og områder ramma av ekstremvær enn å reparere Helge Ingstad. Hvis vi klarer å finne penger til å reparere en ødelagt båt må vi også kunne finne penger til ødelagte økosystem. 

Vi kan ikke fortsette å lete etter olje og gass som vi ikke har råd til å finne. Vi kan ikke gå rundt og forvente at andre land skal kjøpe argumentet om at deres egen olje er så skitten og vår er så ren, at de gir seg først og begynner å kjøpe vår olje. Klimaet bryr seg ikke om hvem som har renest olje eller flest elbiler. Klimaendringene rammer oss også. 

Vi merker det allerede. Kanskje foreløpig mest tydelig for de som lever i, av og med naturen og som nesten ikke snakker om andre ting enn været. Jeg snakker om landbruket. Alt regna bort det ene året, og året etter tørka alt bort. Dette er ikke science fiction. Dette er den nye hverdagen, og sjøl om jeg synes det var fint å ligge på Sørenga i 30 grader i ukesvis, så er ikke dette noe fordel for Norge. I fjor var norske kornavlinger bare litt over halvparten av et normalår. Det er ikke tilfeldig, det er klimaet som endrer seg. Det går bra, ennå, fordi vi har råd til å kjøpe fra noen andres overskudd. Katastrofe, som faktisk er det klimaforskerne advarer mot, bryr seg ikke om grenser. 

Dette er det største og vanskeligste og dyreste problemet vi noen gang har prøvd å løse. Dette kommer til å gjøre vondt, men alternativet blir enda verre.