Tekst: Mina Marie Nyhus

.
(f.v. Mina Marie Nyhus, Ingvild Skjauff, Karina Skjauff og Mathias Lien Nordhaug. Foto: Kathrine Skaug)

Hei! Ja, hei du ja, det var deg jeg snakket til! Du ser rart på meg for du kjenner ikke meg, men jeg kjenner heller ikke deg. Så hvorfor er denne fine gesten noe vi er så dårlige på? Og hvorfor velger vi snarveier som å kikke ned i telefonen eller ta en ekstra tur innom grønnsakshylla for å unngå kontakt med bekjente vi møter på butikken?

Mange av oss har alt mellom 100 til 2000 venner på sosiale medier, men et fåtall av disse sier vi hei til. Hvorfor kaller vi det da «Sosiale» medier? Vi lukker dørene etter oss i det vi setter oss ned med disse sosiale mediene og forteller verden hvor fantastisk livene våre er. Vi er så opptatt av å vise alle hvor bra vi har det, at vi glemmer å være tilstede i øyeblikkene. I dag trenger du for eksempel ikke lenger å dra på konsert når snapchatvennen din legger ut hele konserten i storyen sin.

Barn i dag vokser opp med Ipaden som barnevakt og som underholdning når du skal rekke å scrolle deg gjennom andres spennende liv på Instagram. Da jeg var barn kunne vi være borte hele dagen med å spille fotball og leke på lekeplassen. Vi kom hjem med grønske på knærne og lommene fulle av steiner. I dag står mange lekeplasser tomme.

I et samfunn der vi hele tiden er tilkoblet, er også det samfunnet vi faktisk er mest alene. Mangelen på fysisk nærvær gjør at mange føler seg ensomme fordi man ikke er tilstede i den verden man faktisk lever i. Mange verdifulle øyeblikk flyr rett forbi nesetippen vår mens vi for hundrede gang tar opp telefonen i løpet av en dag. For ja, studier viser faktisk at vi tar opp telefonen i gjennomsnitt 100 ganger i løpet av en dag.

En tur på bussen denne uka fikk meg til å se opp for dette problemet. En eldre dame gikk på bussen og så seg frem og tilbake etter et ledig sete, men jeg observerte at hun også så etter noen som møtte blikket hennes. I stede satt det mennesker med propper i ørene, øynene klistret til mobilen og vesker som fylte de ledige setene ved siden av dem. Et smil og et blikk opp, var nok til at hun spurte om setet ved siden av meg var ledig.

Kjære alle der ute.  Se opp fra mobilen, smil og si hei. Vær der i øyeblikket du hører favorittbandet ditt spiller favorittlåta di, vær tilstede under middagen med den ene venninna du kun ser to ganger i året, og se opp når en ny passasjer går på bussen. Et smil eller et enkelt hei er alt som skal til for å endre noens dag, - og takk til dere som faktisk gjør disse tingene, dere er hverdagshelter!